TEST DEG SELV side 188

Hovedregelen er at ektefeller bare har ansvar for egen gjeld, jf. ekteskapsloven § 40.

Siden en ektefelle råder fritt over egne eiendeler (se § 31), er det en naturlig konsekvens at han eller hun bare blir ansvarlig for egen gjeld. Den ene ektefellen kan derfor normalt ikke stifte gjeld med virkning for den andre ektefellen.

Spørsmålet sikter til avtaler mellom en ektefelle og en tredjeperson, ikke mellom ektefellene.

Ekteskapsloven § 41 gir hver av ektefellene en gjensidig og begrenset rett til å inngå avtaler med ansvar for begge. Regelen henger naturlig sammen med regelen om underholdsplikten i § 38. Den kalles representasjonsregelen.

Som ektefelle kan du med ansvar for begge inngå vanlige avtaler om daglig hushold og oppfostring av eventuelle barn. Typiske eksempler kan være bestilling av ved til oppvarming, innkjøp av møbler, kjøleskap, komfyr osv. Vanlige avtaler omfatter også utgifter til elektriker, rørlegger og snekker til nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Spesielle og uvanlig kostbare avtaler forplikter ikke den andre ektefellen.

Som ektefelle kan du også med ansvar for begge inngå vanlige avtaler for å dekke dine nødvendige behov. Typiske eksempler er utgifter til klær, briller, lege og tannlege. Ordet «nødvendig» innebærer en begrensning i kvalitet og mengde. Vanlige utgifter til legebehandling går inn under bestemmelsen, men dyr kosmetisk kirurgi, som for eksempel utgifter til en ansiktsløftning, ligger nok utenfor.

Representasjonsregelen skal sees i sammenheng med regelen om ektefellers gjensidige underholdsplikt, jf. § 38. Etter § 38 har en ektefelle medansvar for å dekke utgifter til den andres særlige behov, mens representasjonsregelen gir medansvar for å dekke gjeld etter avtaler som dekker den andres nødvendige behov. Nødvendige behov antas å være mer avgrenset enn særlige behov. Se for eksempel Hattedommen (UFR-1932-593).

En ny regel om representasjonsrett for nærstående personer følger av vergemålsloven § 94:

Det interessante for oss er at ektefelle og samboer gis en rett til å representere sin ektefelle hvis denne på grunn av sinnslidelse mv. ikke lenger er i stand til å ivareta sine interesser. Ektefellen eller samboeren har første prioritet til å representere hvis det finnes andre nærstående, som for eksempel barn eller barnebarn.

Spørsmålet er nok litt misvisende og dårlig formulert. En gave fra ektefelle A til ektefelle B endrer ikke As personlige gjeldsansvar, men den får konsekvenser for kreditorenes dekningsrett etter dekningsloven § 2-2.

Formålet kan være å vise tegn på kjærlighet og gjøre mottakerektefellen glad. Bortsett fra det å gi smykker og klær som gaver vil store og verdifulle gaver ofte dreie seg om å overføre eiendom. Det har som regel lite med kjærlighet å gjøre. Overføringen kan skyldes at As kreditorer som hovedregel ikke kan ta dekning i formue som A har overført til B som gave. Dette følger av dekningsloven § 2-2.

Det er ofte selve hensikten med større gaver mellom ektefeller at en verdifull eiendel skal gis en juridisk plassering utenfor rekkevidde for giverektefellens kreditorer. Dette kan være et helt lovlig og fornuftig formål for den som driver forretninger med stor risiko for tap og erstatningsansvar.

Det finnes en del regler i dekningsloven som kan brukes til å omstøte slike gaver, for eksempel hvis giverektefellen fikk større gjeld enn bruttoformue som følge av gaven (se ekteskapsloven § 51(1) andre punktum), eller hvis giverektefellen går konkurs kort tid etter (tre måneders frist). Disse reglene ligger så langt utenfor læreplanen at vi ikke forfølger dem nærmere.

Gaven må ha skjedd med ektepakt for å være gyldig, jf. ekteskapsloven § 50(1) og dekningsloven § 2-2. For å gi vern mot giverektefellens kreditorer må den også tinglyses, se ekteskapsloven § 55.

Kravet om ektepakt gjelder ikke for vanlige gaver mv. Ektefellene kan gi hverandre gaver som smykker, klær og penger i rimelig utstrekning, men hvis disposisjonen har karakter av en betydelig formuesoverføring, kreves ektepakt og tinglysing.